Tanzania

Tiden var kommet for å ta farvel med Kenya. Vår venn taxisjåføren hentet oss presis på FOCUS-senteret og fraktet oss trygt ned til Nairobi sentrum i grålysningen.

Et stykke over den tanzanianske grensen blir det plutselig oppstyr framme ved sjåføren. Det virker som om en av passasjene vil ut. Det midt i ødemarka, med verken hus eller veier å se i noen retning. Sjåføren stopper bussen, og mannen legger på sprang tilbake langs veien. Dette kommer som et velkomment avbrekk fra en monoton bussreise for de andre passasjerene, og folk prater livlig, peker og ler.

«Atafika Nairobi,» er det en dame som sier (han kommer til å nå helt til Nairobi), til stor forlystelse for de som sitter rundt, og det ser virkelig ut som han skal forsvinne ut av syne, da han plutselig stopper noen hundre meter bak oss, plukker opp noe fra bakken og løper tilbake igjen. Når han kommer på bussen igjen, har han en mobiltelefon i hånda og et bredt glis om munnen.

Såvidt jeg kan forstå, hadde han sittet med åpent vindu og pratet i telefonen, og så klart å miste den ut av vinduet. Men man anser ikke en ting for tapt før man i det minste har lett. Hvorvidt den fortsatt fungerte er en annen sak. Han satt litt for langt unna i bussen til at jeg fikk spurt ham.

Etter å ha kjørt enda en stund, begynner folk å kikke ut av vinduet. Mannen på raden foran meg dulter til gutten som sitter ved siden av ham, og peker. Så snur han seg mot oss utlendinger og peker for oss også. «Look! Kilimanjaro!» Og der - langt borte, på den andre siden av sletta, nesten usynlig bak disen - tårner fjellet seg opp.

Et fjell. Ikke Kilimanjaro, men med ganske artig form...

Idet bussen stopper på stasjonen i Arusha, kommer en mann på. Han går raskt rett mot oss og informerer oss om at holdeplassen ligger et godt stykke utenfor byen, men at det går en gratis shuttlebuss som vi kan ta inn til sentrum. Vi følger etter ham ut og er plutselig omringet av mennesker som alle snakker i munnen på hverandre:

«Ikke hør på ham!» sier en av dem. «Byen er rett bort i gata her. Dere kan fint gå.»

«Nei, nei!» sier en annen. «Han prøver bare å forvirre dere. Dere må ta en buss. Bli med meg. Bussen min står rett her borte!»

«Nei, bli med meg! Jeg snakket med dere først!»

Jeg finner ut at det er best å ikke si noen ting. Hvis jeg snakker med dem, har jeg plutselig inngått forhandlinger, og vips så skylder man penger til noen. Så jeg går inn på kontoret til Akamba i stedet, med hele halen etter meg.

«Hvem av disse er best egnet til å ta meg med inn til byen?» spør jeg. Mannen bak skranken peker på en av dem. Jeg nikker til ham og tar ham med ut til de andre. Han tar oss med til en minibuss og spør oss hvilket hotell vi vil til, og vi sier at vi vil til Kitundu Guesthouse, som står anbefalt som billig, men bra i Lonely Planet. Mannen kjørte oss til hotellet og slapp oss av der. Før vi gikk, fikk vi et kort i hånden fra et reisebyrå, og om vi ikke skulle ta oss en safaritur når vi først var i byen. Vi sier at det er tanken, men vi vil se oss om litt i byen først. Ingen problem, sier mannen, bare kom innom når det passer.


Kitundu Guesthouse, et enkelt, men rent og veldig rimelig hotell. Damen i skranken snakket ikke så mye engelsk, men vi klarte å kommunisere hvor mange rom vi skulle ha. Vi skal til å bære bagasjen inn på rommene, men damen ser på oss og gnir tommel og pekefinger sammen med en streng mine. «Pesa!» sier hun, swahili for penger. Her er ingen tvil. På dette hotellet er det forskuddsbetaling!

Så begynner ryktene å gå: Det har ankommet nye turister til byen. Med Akamba. Mannen som kjørte oss, har et overtak - han vet hvor vi bor, men siden han ikke fikk napp med det samme, er vi fritt vilt. Overalt hvor vi går dukker det opp reiseagenter. Besøk reisebyrå ditt, bestill tur datt. Avisselgere: «Skal det være en avis, hvor er dere fra?» «Vi er fra Norge,» svarer vi. «Ah, Norway? VG? Dagbla?» Han er dessverre tom for våre hjemlige aviser, men han lover å se om han kan skaffe noen.

Vi prøver å søke tilflukt på en kafé, uten at det hjelper stort. Stadig kommer det folk innom med prospekter, aviser eller visittkort. Til slutt kommer det en mann inn og peiler seg nølende inn på bordet vårt. Han sier at han ikke jobber for noe reisebyrå, men at han har en venn som driver ett. Han gir oss kortet og sier at vennen er en ærlig og redelig mann, og at han anbefaler at vi bruker hans byrå. Så beklager han at han forstyrret oss og går ut igjen. Vi var solgt. Vi fant kontoret til reisebyrået og ble enige om en en-dags-safari i Trangire-parken med lunsj inkludert og til en ganske hyggelig pris og avtaler å møtes dagen etterpå. Målet er å endelig få se sjiraffer ute i naturen.

Arusha ligger i skyggen av Mount Meru, Afrikas femte høyeste fjell. Det skal visst være mulig å gå nesten til toppen, og det er langt mindre traffikert enn storebror Kilimanjaro.

Langata sjiraffsenter og Carnivore

Nå er det klart å gå nesten fire måneder siden siste innlegg her på bloggen (African time), så da syntes jeg det var på tide med et nytt kapittel i reisedagboka fra i sommer. Etter en måtelig vellykket, men å så forfriskende sykkelsafari i Hell's Gate nasjonalpark, gikk turen tilbake til støvet og eksosen og folkevrimmelen i Nairobi. Vi hadde endelig klart å få kontakt med min gamle romkamerat fra Hald, Isaac, og det betydde lunsj på Pizza Inn i sentrum, som serverer helt grei pizza. Nairobi er blant venner kjent under det noe illevarslende navnet «Nairobbery» noe som var en medvirkende årsak til at jeg ikke har noen bilder å vise fram fra Nairobi sentrum.

Så måtte Isaac tilbake på jobb, og vi dro videre til neste post på programmet: Langata sjiraffsenter. Med oss hadde vi en annen venn fra Hald, Martha: Bildene snakker for seg.

Ser du sjiraffen? Gult og svart er bedre kamuflasje enn man skulle tro.

Foruten et informasjonssenter om sjiraffer og andre ville dyr (visste du for eksempel at et sjiraffhjerte er ca. 30x60 cm stort og veier 11 kilo?) er hovedattraksjonen plattformen der man kan mate og klappe sjiraffene. Og bare så det er sagt: En girafftunge er en skikkelig klissen affære. All ære til dem som påstår de har kysset en.

Foto: Marte Fuhr Heggheim

Halloooooo!

På veien utenfor. Ikke bare en tørr spøk - dette var faktisk et sted hvor de flyttet sjiraffer fra den ene siden av veien til den andre.

Så ble det kveld, og vi hadde bestemt oss for å spise på den berømte restauranten Carnivore, som ligger et stykke utenfor byen, men ikke så langt fra sjiraffsenteret. På Carnivore serveres det kjøtt - og bare kjøtt. På en heldig dag kan man visstnok få servert gnu og sebra, men det går for det meste i de mer kjente kjøttsortene - kylling, ku og gris. Sist jeg var her, fikk vi servert kamel. Det hadde de ikke denne gangen, men struts og krokodille ser ut til å være faste spesialiteter. Maten er dyr etter kenyansk standard, men overkommelig for norske turister - ca. 135 kr for å spise alt du orker.

Tilfeldighetene ville ha det til at Per, en annen venn fra Hald, var i Nairobi akkurat denne helga, sammen med en gruppe KRIK-ere fra Bergen, og de bodde også på samme sted som oss, på konferansesenteret til FOCUS Kenya, den kenyanske lagsbevegelsen. De hadde holdt på med andre ting i byen på dagen, men vi hadde bestemt oss for å spise sammen på kvelden.

Foto: Marte Fuhr Heggheim

Kjøttet på Carnivore grilles over åpen ild på store sverd og skjæres opp ved bordene. På hvert bord står det et lite flagg, som betyr at du vil ha mer kjøtt. Så lenge flagget står oppreist, kommer de med mer kjøtt. Kelneren åpnet med å spørre om noen av oss var vegetarianere (haha).

Her er flagget, etter at man kapitulerte senere på kvelden. Jeg og Ingunn hadde allerede dratt hjem, mens Marte og Åsne ble igjen med Per&Co. (Foto: Marte Fuhr Heggheim)

I taxien på vei hjem kom vi på at vi ikke hadde transport til byen morgenen etterpå. Vi skulle ta bussen videre tidlig om morgenen og måtte dra fra FOCUS-senteret i femtida. Klokka nærmet seg ti, så vi tenkte kanskje taxi-sjåføren kunne få en kollega til å plukke oss opp morgenen etter, men skiftregulereringer og slikt tar man visst ikke så nøye i Nairobi. Da vi spurte om han kunne hjelpe oss, så han litt dumt på oss, før han smilte og nikket og pekte på taxi-skiltet på dashbordet. «Yes, yes, I'm a taxi driver. That is my job.» Han ga oss en skikkelig pris på første forsøk også, og kjørte oss helt inn gjennom porten før han slapp oss ut. Så var denne dagen over. Dagen etter gikk turen videre til Tanzania. Stay tuned. More to come.

Hell's gate

Så var det dags for sykkelsafari. Vi ble hentet om morgenen av vår venn fra reisebyrået, og så kjørte vi nordover, mot Naivasha, der Hell's Gate National Park ligger. På veien passerte vi Great Rift Valley, der man selvfølgelig måtte stoppe og ta bilder.

Utsiktspunkt, selvfølgelig med den obligatoriske souvernir-sjappa. («You buy this, sir. I make you good price. Morning price, sir. Much cheaper in the morning.» Av en eller annen grunn klarer jeg ikke helt å se logikken i at ting skal være billigere om morgenen.)

Framme i parken. Kenya Wildlife Service tar selvfølgelig ikke på noen måte ansvar for eventuelle skader på brukere av parken ...

Ut i Guds frie natur ...

Det er ikke så lett å komme nært innpå dyrene på sykkel. Her en sebra.

Og de små prikkene midt på bildet er vortesvin. De løfter halen når de går ...

Så var vi kommet til rasteplassen, der man skaffet seg guide til Hell's Gate Gorge, som er den mest kjente delen av parken, kjent blant annet fra filmen Tombraider 2. Grunnet glatt føre, truende skyer og en vrikket ankel, valgte vi å droppe denne delen av turen og heller snu å sykle tilbake etter å ha spist litt.

Rasteplassens store plage var en svær bavian, som ikke var spesielt sky, og som var spesielt glad i å stjele nistemat.

En av grunnene til at Hell's Gate har fått navnet sitt, er de merkelige, tårnformede steinformasjonene.


Så var vi nesten tilbake igjen. Vi hadde hatt en fin sykkeltur i storslått natur, og med masse, masse frisk luft, som gjorde godt etter Nairobis støy og eksos. Men det hadde vært heller skrint med dyr, og vi var ikke spesielt fornøyd med turen så langt. Det hadde stort sett gått i sebraer på veldig lang avstand, og det er grenser for hvor lenge det er interessant. Helt på slutten av turen bestemte vi oss for å ta en ekstra liten sløyfe for å se om vi fant sjiraff-familien som vi hadde hørt fantes her.

Thompson-gaseller

Over bakketoppen fant vi til slutt ut hvor alle dyrene hadde tatt veien, eller i hvert fall en svær flokk med assorterte Afrika-dyr. Dessverre var de litt for langt unna til at det gikk an å se hva slags dyr det dreide seg om, og vi reiste tilbake til Nairobi uten den helt store safari-opplevelsen. Heldigvis skulle vi få nye muligheter i Tanzania.

Nairobi from above

Jomo Kenyatta Conference Center er ikke den høyeste bygningen i Nairobi, men det er en av de høyeste som er åpen for publikum. For en liten sum for man med seg en guide helt opp på taket og får en liten omvisning i byen, fra fugleperspektiv.

Slik ser det ut. (Foto: Marte Fuhr Heggheim)

Og så var vi oppe (Foto: Marte Fuhr Heggheim)

Ikke se ned ...

Pen utsikt

Undertegnede (Foto: Ingunn Røse)

Nairobi er en grønn by

Her er Jomo Kenyatta selv, på en sokkel utenfor konferansesenteret. Kenyatta er Kenyas landsfader og første president. (Foto: Marte Fuhr Heggheim)

Etterpå tok vi turen til Village Market, som er et enormt kjøpesenter i den finere delen av byen (kontrastene i Nairobi er virkelig store). Her er det Maasai-marked i parkeringshuset hver fredag - en slags "light-variant" av de store Maasai-markedene i byen, for turister som liker rene og trygge omgivelser, eller sånne som oss som bare hadde noen få dager i byen, og ikke var her på de beste markedsdagene.

Maasai-markedet (Foto: Åsne Sløttet)

Samtidig prøvde vi også å forhandle med en reisebyråmann på telefon om en god deal på sykkelsafari i Hell's Gate nasjonalpark. Det viste seg å ikke være særlig enkelt, og vi endte på en pris som lå langt over det turen var verdt. Men vi ga oss til slutt, og ble enige om at han skulle plukke oss opp morgenen etterpå.

The Great African Time Experience

Til nye lesere: Dette er - noe forsinket - min reisedagbok fra backpackerturen gjennom Øst-Afrika i sommer. Siden jeg ikke rakk å skrive noe særlig underveis, må ting skrives i etterkant, og hvorfor ikke dele det med dem som måtte ha glede av det? Begynnelsen på turen er nedtegnet på Ugandabloggen, og resten blir å finne her. Forhåpentligvis rekker jeg å fortelle historien ferdig før neste ferietur ...

Det er tidlig, tidlig om morgenen, og vi befinner oss på venterommet til Akamba i Nairobi. Det er ennå mørkt ute. Man går ikke ut når det er mørkt i Nairobi, så vi sitter her og venter på at det skal bli lyst.

Vi venter også på få kontakt med Simon, som skal hjelpe oss med det praktiske. Simon gikk på Hald sammen med meg og Ingunn, og vi var så vidt i kontakt med ham før vi dro fra Norge. Så ble det stille en lang stund, før jeg endelig fikk kontakt med ham igjen på en tekstmelding, ettermiddagen før vi dro fra Mbale. Jeg sendte tilbake en melding med detaljene for hvor mange vi var, når vi kom og hvor lenge vi skulle bli, og så hørte jeg ikke mer fra ham.

Og nå sitter vi altså i Nairobi, klokka er halv seks om morgenen, og vi har fortsatt ikke fått svar. Vi prøver å ringe Simon. Ingen svar. Jeg går på do. Foran speilet står det fire menn og pusser tennene så det skummer rundt munnen på dem. Jeg kan ikke huske at jeg har vært borti noen av dem, men når jeg kommer ut igjen har jeg tannkremflekker i tre forskjellige farger på genseren.

Halv åtte ringer Simon endelig tilbake. «Er dere i Nairobi nå? Jeg så tekstmeldingen din i går, og så trodde jeg du mente fem om ettermiddagen, ikke om morgenen! So ... it's a bit far to drive from where I am, but you just go to a hotel and take breakfast, and I'll call you at nine.»

Avstander i Afrika måles på en skala med fire punkter: «Not far», «a bit far», «far» og «very far». Det er ikke snakk om eksakte størrelser; om noe er langt eller ikke, kommer an på hva man sammenligner det med. Det gjør det litt vanskelig å beregne hvor lang tid det tar å bevege seg fra a til b. I løpet av tiden i Mbale fant jeg ut at man ofte fikk et bedre bilde av avstanden hvis man spurte hvor mye det ville koste å ta en boda boda dit man skulle.

Nå er det lyst nok til å gå ut, så vi gjør som Simon foreslo og finner veien til Stanley hotell hvor vi bestiller frokostbuffeten. En av kelnerne kommer gående med en liten tavle med en påmontert sykkelbjelle som han ringer med. På tavla står det navnet på den som har fått en beskjed eller ventende telefon i resepsjonen. Etter å ha mesket oss på den beste frokosten siden vi kom til Afrika, går vi og setter oss i resepsjonen for å vente. Halv ti ringer Simon. Jeg forklarer hvor vi er. «I am soon passing into the city,» sier han. «Just stay where you are.»

Vi venter. Klokka blir ti. Klokka blir halv elleve. Jeg ringer Simon for å høre hvordan det går. «Yes, yes. I am just around the corner. Just stay cool, stay cool.» Vi venter. Det er plastikkplanter i resepsjonen. En mann i hotelluniform står og tørker støv av dem.

Halv tolv kommer Simon spaserende inn i resepsjonen. Når jeg snakker med han etterpå, viser det seg at «a bit far» var Nyeri, en liten by som ligger 18 mil nord for Nairobi. Simon forklarer at han hadde vært rett rundt hjørnet, han hadde bare ikke spesifisert hvilket hjørne. For å illustrere forteller han følgende historie fra virkeligheten: En mann venter på kjæresten sin i Nairobi. Det er en time siden de skulle møtes, og han begynner å bli en smule irritert over at hun ikke har dukket opp ennå, så han ringer for å spørre hvor det blir av henne. «Put down the phone!» svarer hun irritert. «I am just down the street, I can see you!» Han gjør som hun sier og legger på. En halv time senere kommer hun gående.

Det sies med en klisjé at i Afrika går ikke tiden, den kommer. Derfor er det greit å komme to timer for sent til et møte eller en begravelse. Sannheten er vel heller at med dårlige veier, busser som kan falle fra hverandre når som helst og kaotisk og uforutsigbar trafikk, må man faktisk regne med et par timers slingringsmonn. Moralen er: I Afrika bør man ikke planlegge mer enn høyst nødvendig. Man kan aldri vite når man plutselig blir sittende og vente i fem timer. Derfor: Ha alltid, alltid en bok innen rekkevidde. Følg med, følg med. More to follow ...

Karibu Kenya

Jeg leser reiseskildringer når jeg reiser, men ikke nødvendigvis skildringer av de stedene jeg reiser til. Jeg begynte på Ma Jians Rødt støv mens vi var på studietur i Kina, men kom ikke lenger enn halvveis. Da jeg kom hjem igjen, gikk det i stampe. Livet fortsatte som før, og det passet ikke lenger å reise i tankene. Derfor la jeg den bort. Da jeg reiste til Uganda ett år senere, tok jeg den fram igjen. Da jeg i sommer reiste tilbake til Afrika, hadde jeg med meg Bruken av verden av Nicolas Bouvier, om en sakte reise fra Sveits til Afghanistan på 50-tallet. Bouvier skriver i forordet til boken:

Når reisetrangen overlever de første angrepene fra den sunne fornuften, begynner du å lete etter gode grunner. Og du finner ingen som holder mål. Sannheten er at du ikke aner hva du skal kalle det som driver deg. Noe i deg vokser og løsner fortøyningene, helt til den dagen du med usikre skritt legger i vei for alvor. En reise klarer seg uten motiver. Den bruker ikke lang tid på å bevise at den står på egne ben, at den er selvtilstrekkelig. Du tror du skal gjøre en reise, men snart er det reisen som gjør - eller tilintetgjør - deg.

I sommer la jeg altså sammen med tre andre ut på en reise gjennom Øst-Afrika. Vi begynte reisen i Uganda, så begynnelsen av historien finner du på Ugandabloggen min. Når reisen nå fortsetter på Boda boda-bloggen, er vi kommet til Kenya. Vi sitter på en gul buss som humper seg vei over en rød, asfaltflekket vei, og det er natt.

Jeg har akkurat rukket å sovne, da jeg våkner av at bussen har stanset. Jeg har kjørt buss denne strekningen tur-retur et par ganger før, så jeg vet at det er mange veisperringer her, men som oftest holder det å stikke en kjekspakke eller en flaske vann ut gjennom døra, så får man passere. Men ikke denne gangen.

«Alle ut!» sier en stemme. «Ta med bagasjen deres»

Utenfor står det en gjeng med politifolk.

«Still opp på to rekker! Kvinner til høyre, menn til venstre!» Så stiller vi oss opp for å bli kroppsvisitert etter tur og få bagasjen gjennomsøkt.

Det blir min tur. «May I see your passport and vaccination card, sir?» sier politimannen. Jeg viser ham begge deler, til tross for at vaksinasjonsbevis ikke er påbudt å ha på seg i Kenya. Mannen studerer passet mitt. «So, where is the receipt for the Visa?» spør han.

«They didn't give.» svarer jeg.

«Why not?» svarer politimannen.

«I don't know!» svarer jeg, som om det var det dummeste spørsmålet i verden. Politimannen ser ut som han forstår at det ikke blir noen ekstra «liten ting» å få fra min side, og han ser ikke ut som han er villig til å spørre rett ut heller, så han legger hele skremselstaktikken til side og bestemmer seg for å være kamerat i stedet.

«It's for your own safety,» sier han. «It's because you are travelling at night. We are searching for weapons. Don't worry. You are safe.» Det har akkurat vært en bombeeksplosjon i Nairobi, så det er sikkert derfor de har økt sikkerheten. Det er likevel bare såvidt de gidder å sjekke sekken min før de slipper meg forbi. Det er terrorister de er ute etter, ikke turister. Vi setter oss på bussen igjen og humper og rister oss videre gjennom natta mot Nairobi.