Viser innlegg med etiketten Veisperring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Veisperring. Vis alle innlegg
tirsdag 3. juli 2012
Ukas nyhet fra Kaffebrenneriet
Ukas nye kaffedrikk fra Kaffebrenneriet, «Sperresylinderen», består av femten espresso-shots, en liter steamet melk, en halv kilo hvit sjokolade og en liten klype chili. For veiarbeidere og andre folk står ekstra tidlig opp for å gå på jobb.
Skrevet av
Sheta
@
23:34
0
kommentar(er)
Dette innlegget handler om: Espresso, Kaffe, Kaffebrenneriet, Koffein, Latte, Melk, Oslo, Reklame, Sjokolade, Sperresylinder, Tidlig, Tøyen, Veiarbeider, Veisperring
tirsdag 29. mai 2012
Fendersteinenes kirkegård
Etter mange svette timer med trasking gjennom tornekratt og tett underskog, kom vi på et uventet syn i en lysning. Det kommer en tid i enhver fendersteins liv, som regel etter år med ansiktsløs, utakknemlig tjeneste i en endeløs rekke av mer eller mindre permanente veisperringer og gjerdefundamenter, da den med ett kjenner en dragning mot sin barndoms skoger.
Et par dager, kanskje en uke, kan den overbevise seg selv om at det bare er innbilning, men selv de stødigste halvttonnssteinene må til slutt gi etter, pakke stolpeskoene og slepe seg nedtaggede og slitne, fulle av riper og billakkstriper etter nestenulykker på grunn av feilaktig skilting eller plassering akkurat litt for nær utkjørselen fra parkeringsplassen til ett av landets mest besøkte kjøpesentere i julestria, mot det stedet der alle veisperringselementer ender før eller senere: Fendersteinenenes kirkegård.
De beveger seg uhyre sakte, men der vi står og holder pusten av frykt for å bli oppdaget, kan vi ennå høre en svak skraping av betong mot stein, og den sist ankomne steinens tunge, langsomme åndedrett. Til slutt blir den liggende urørlig blant sine døde artsfrender. Det blir lenge mellom sukkene. Snart er det ikke annet å høre enn suset i trekronene. Og mosen brer seg langsomt over råtnende betong og rustende armeringsjern. Når vi omsider snur oss og lister oss vekk, er det bare skogen som lytter etter skrittene våre.
Et par dager, kanskje en uke, kan den overbevise seg selv om at det bare er innbilning, men selv de stødigste halvttonnssteinene må til slutt gi etter, pakke stolpeskoene og slepe seg nedtaggede og slitne, fulle av riper og billakkstriper etter nestenulykker på grunn av feilaktig skilting eller plassering akkurat litt for nær utkjørselen fra parkeringsplassen til ett av landets mest besøkte kjøpesentere i julestria, mot det stedet der alle veisperringselementer ender før eller senere: Fendersteinenenes kirkegård.
De beveger seg uhyre sakte, men der vi står og holder pusten av frykt for å bli oppdaget, kan vi ennå høre en svak skraping av betong mot stein, og den sist ankomne steinens tunge, langsomme åndedrett. Til slutt blir den liggende urørlig blant sine døde artsfrender. Det blir lenge mellom sukkene. Snart er det ikke annet å høre enn suset i trekronene. Og mosen brer seg langsomt over råtnende betong og rustende armeringsjern. Når vi omsider snur oss og lister oss vekk, er det bare skogen som lytter etter skrittene våre.
Skrevet av
Sheta
@
22:19
0
kommentar(er)
Dette innlegget handler om: Betong, Døden, Elefant, Fenderstein, Hvervenbukta, Joggerunde, Kirkegård, Oslo, Veisperring
Abonner på:
Innlegg (Atom)