Elefantkirkegård

Fendersteinenes kirkegård

Etter mange svette timer med trasking gjennom tornekratt og tett underskog, kom vi på et uventet syn i en lysning. Det kommer en tid i enhver fendersteins liv, som regel etter år med ansiktsløs, utakknemlig tjeneste i en endeløs rekke av mer eller mindre permanente veisperringer og gjerdefundamenter, da den med ett kjenner en dragning mot sin barndoms skoger.

Et par dager, kanskje en uke, kan den overbevise seg selv om at det bare er innbilning, men selv de stødigste halvttonnssteinene må til slutt gi etter, pakke stolpeskoene og slepe seg nedtaggede og slitne, fulle av riper og billakkstriper etter nestenulykker på grunn av feilaktig skilting eller plassering akkurat litt for nær utkjørselen fra parkeringsplassen til ett av landets mest besøkte kjøpesentere i julestria, mot det stedet der alle veisperringselementer ender før eller senere: Fendersteinenenes kirkegård.

De beveger seg uhyre sakte, men der vi står og holder pusten av frykt for å bli oppdaget, kan vi ennå høre en svak skraping av betong mot stein, og den sist ankomne steinens tunge, langsomme åndedrett. Til slutt blir den liggende urørlig blant sine døde artsfrender. Det blir lenge mellom sukkene. Snart er det ikke annet å høre enn suset i trekronene. Og mosen brer seg langsomt over råtnende betong og rustende armeringsjern. Når vi omsider snur oss og lister oss vekk, er det bare skogen som lytter etter skrittene våre.

Adresseforvirring

... og så tar du tredje vei til venstre etter den store elefantstatuen, og så er du der. Vi bor i nummer niogtjue ... nei, treogtredve ... nei ... eh ... forresten, jeg kommer og møter deg, jeg ...

Plakater skal ha mening 2

Jeg er fortsatt av den oppfatning at plakater skal ha mening. Fant disse i nabolaget forrige dagen:

Jeg er et stort
?