Et par dager, kanskje en uke, kan den overbevise seg selv om at det bare er innbilning, men selv de stødigste halvttonnssteinene må til slutt gi etter, pakke stolpeskoene og slepe seg nedtaggede og slitne, fulle av riper og billakkstriper etter nestenulykker på grunn av feilaktig skilting eller plassering akkurat litt for nær utkjørselen fra parkeringsplassen til ett av landets mest besøkte kjøpesentere i julestria, mot det stedet der alle veisperringselementer ender før eller senere: Fendersteinenenes kirkegård.
De beveger seg uhyre sakte, men der vi står og holder pusten av frykt for å bli oppdaget, kan vi ennå høre en svak skraping av betong mot stein, og den sist ankomne steinens tunge, langsomme åndedrett. Til slutt blir den liggende urørlig blant sine døde artsfrender. Det blir lenge mellom sukkene. Snart er det ikke annet å høre enn suset i trekronene. Og mosen brer seg langsomt over råtnende betong og rustende armeringsjern. Når vi omsider snur oss og lister oss vekk, er det bare skogen som lytter etter skrittene våre.
