På veggen

– Hva er det for noe? Er du lei deg? Si hva det er, da! Er det jeg som har gjort noe? Ikke hold på sånn, vær så snill! Det er det verste jeg vet når du stenger meg ute på den måten! Si noe, da!

– Neida, kjære, det er ikke deg, det har bare vært så mye å gjøre på jobben i det siste. Vi går til knes i plakk for tiden, og det er så vanskelig å komme til visdomstennene, og sjefen er etter meg hele tiden. Jeg ... jeg ...

– Ja ...

– Jeg er bare så redd for å mislykkes.

Sementblanderen

Sementblander i sitt naturlige miljø

Mange turister trekker til Runde i Møre og Romsdal i håp om å få et glimt av den sjeldne lundefuglen. Det mange ikke vet, er at Runde også er hekkeplass for en annen sjelden fugl: Sementblanderen. Sementblanderen kan ikke fly, men på grunn av det harde skallet har den få naturlige fiender. Ville sementblandere er vanligvis folkesky, men de er lette å temme og har stor utbredelse som nyttedyr. Selv om de er ganske vanlig å finne i fangenskap, er det ytterst få ville eksemplarer igjen. Runde er faktisk ett av de få stedene i verden hvor det fortsatt er mulig å observere sementblanderen i sitt naturlige miljø. Med sin karakteristiske rustrøde farge er den lett å få øye på.

Denne krabaten har visst parkert ulovlig

Tur

Jeg snudde meg rundt og skvatt minst en halvmeter. Der sto den igjen og stirret på meg med sultne, bedende øyne og gapende kjeft. Den røde kofferten. Det var ikke mer enn ti minutter siden jeg hadde båret den ned i boden, men nå var den altså tilbake. Hvordan den hadde klart å komme seg ubemerket opp trappa på de små hjulene sine, var mer enn jeg kunne forstå.

Jeg skjønte hva den ville. Det nyttet ikke å stritte imot. Jeg gikk opp på soverommet og begynte å legge fram toalettsaker, t-skjorter, rent undertøy og andre ting jeg trengte. Jeg stablet alt pent oppå hverandre før jeg bar det ned på stua og slengte alt i gapet på kofferten. Jeg bestilte flybillett på laptopen før jeg klappet den sammen og lot den gå samme veien. Det var på tide å reise.

Stup

«Mannen min? Nei, han stupte i plenen en gang i fjor høst. Jeg hadde egentlig tenkt å grave ham opp, men du vet åssen det er. Man planlegger å gjøre en ting, men så utsetter man det bare dag etter dag, og plutselig hadde han slått rot, og nå er det ikke råd å få ham opp, uansett hva jeg prøver på. Så nå har jeg egentlig gitt opp. Men han tar seg jo ganske godt ut i hagen også, da, syns du ikke?»