Tur

Jeg snudde meg rundt og skvatt minst en halvmeter. Der sto den igjen og stirret på meg med sultne, bedende øyne og gapende kjeft. Den røde kofferten. Det var ikke mer enn ti minutter siden jeg hadde båret den ned i boden, men nå var den altså tilbake. Hvordan den hadde klart å komme seg ubemerket opp trappa på de små hjulene sine, var mer enn jeg kunne forstå.

Jeg skjønte hva den ville. Det nyttet ikke å stritte imot. Jeg gikk opp på soverommet og begynte å legge fram toalettsaker, t-skjorter, rent undertøy og andre ting jeg trengte. Jeg stablet alt pent oppå hverandre før jeg bar det ned på stua og slengte alt i gapet på kofferten. Jeg bestilte flybillett på laptopen før jeg klappet den sammen og lot den gå samme veien. Det var på tide å reise.